Jenta presser øynene igjen, og når jeg åpner dem igjen triller fire nye tårer nedover ansiktet hennes. Huden hennes er flekkete og jeg kjenner jeg har hodepine. Underleppa skjelver og jeg tror hun vil si noe, men hun tier, og jeg tør ikke si noe jeg heller. Jeg er redd. Jeg vet ikke hvem hun er.

Hvordan har du det? Jeg har det ikke så bra. Jeg sitter her og prøver å kjenne etter hva slags følelse det er som sitter og klumper seg i spiserøret, men jeg vet ikke helt. Den sitter liksom i halsen, men så brer den seg opp i hodet og ned i brystet som om den er i ferd med å spise opp hele meg fra innsiden. Jeg har kjent ganske mye på den i det siste, og den smaker fortvilelse og desperasjon, men den gjemmer seg og jeg får ikke helt taket på den. Den er bitter og får meg til å spytte blod.

Hva tenker du på for tiden? Jeg har litt problemer med å få tak på tankene mine også. De er så mange og viltre og de har bare samlet seg i en eneste stor haug og slåss for å komme frem, men det er ikke så mange som gjør det. Og de som kommer frem er så ekle og rare, de sier ting som ikke har noen logisk forklaring også løper de vekk igjen før jeg rekker å spørre hva de egentlig betyr.

Har du det sånn noen ganger? Sånn at du har en følelse som gnager i deg og tanker som aldri riktig kommer frem?

Skulle ønske du fantes,
klem fra frøken Grubbel

Hun forteller meg endelig hva de evinnelige skjemaene kunne si henne om meg. Depresjon (dystymi), panikkangst, agorafobi og sosial fobi. Jeg nikker og suger til meg all informasjonen hun gir meg, selvfølgelig uten å stille et eneste spørsmål. Først forklarer hun meg hva dystymi er. Jeg blir nesten fascinert, og i neste sekund nærmest lettet, over at det faktisk fantes noe som kunne beskrive så godt hvordan jeg egentlig har det. Panikkangst, selvfølgelig, sier hun, og vi trenger ikke gå mer nøye inn på det, jeg bare smiler litt blekt og hun forsetter til agorafobi, som overrasket meg litt. Det dukker opp så mange “men” inne i hodet mitt, men jeg sier ingenting. Likevel får jeg svar. Jeg vet godt fra agorafobi er, jeg har hørt om det mange ganger, og tenkt at joda, her er det mye som passer for meg, men jeg er jo ikke sånn. For agorafobi betyr at du ikke tør å gå inn i kinosalen eller å ta bussen, og det er jo ikke noe problem for meg. Men å ta skrittet inn i aerobicsalen på treningssenteret helt alene… da begynner vi å snakke om dørstokkmil. Og jeg kjenner jeg blir litt glad for at disse små tingene faller under sånne kategorier, for da forstår jeg dem liksom bedre.

Sosial fobi. Det har jeg tenkt lenge. Og det gjør så godt å få det bekreftet. Hele tiden mens jeg sitter der er jeg livredd for å tvert imot få høre at nei, det er egentlig ingenting galt, du er bare litt pysete! Nå kan det sikkert argumenteres for at det er nettopp det jeg er, men det trøster meg at det liksom er… virkelig. Det er noe ordentlig som heter noe, og som man kan få hjelp med.

Jeg er fortsatt til utredning, og vi begynner å snakke om behandling. Det mest nærliggende er selvsagt gruppeterapi, og hun spør meg om det høres ille ut, og jeg sier ja, helt forferdelig. Hun sier at det er klart at de ikke tvinger noen som helst inn i dette, men hun vil gjerne fortelle litt hvordan det foregår, og det er greit. Men jeg kjenner på hele meg at det er kanskje ikke helt greit, for jeg er redd, så redd for at hun skal sende meg inn i en gruppe ukjente mennesker, og at det liksom er det som skal hjelpe meg ut av alt dette! Hun forteller at den i gruppen hun kanskje helst vil ha meg i, er det hun selv som er behandler, i tillegg til en fysioterapaut. Og jeg kjenner jeg blir rett og slett lei meg, fordi jeg vet at jeg aldri ville takket ja til å komme i denne gruppen, men jeg kunne så gjerne tenkt meg å komme til henne, hun er så snill.

Hun fortsetter å snakke og forklare litt og jeg merker at konsentrasjonen gradvis slipper litt taket i meg, og jeg er kjempenervøs for alt som skal og kan skje, og jeg blir nervøs for at hun skal se hvor nervøs jeg er og jeg nikker og samtykker med enstavelsesord til hun stopper opp og ser på meg en stund før hun spør om jeg er veldig engstelig nå. Jeg sier ja, for det er jeg jo, og ler kanskje litt fordi det er jo ganske tåpelig. Hun spør meg hva jeg kan kjenne på kroppen min, og jeg sier jeg skjelver, også ler jeg litt igjen, for hun sier at ja, det ser jeg jo, for jeg skjelver faktisk. “Du vet at det er lov å si fra”, sier hun, men uten formaninger, hun sier det mildt og blidt og jeg smiler litt skjevt, og vi vet begge to at jeg aldri sier ifra.

Jeg har et veldig tydelig kroppsspråk, og det gjør meg veldig ærlig, sier hun. Etter dette snakker hun ganske mye, og jeg hører bare sånn halvveis etter, men jeg blir roligere, og hun spør om det går bedre. Også spør hun om det er fordi hun bare har satt på snakke-modus, og jeg sier ja, også ler vi begge to. Etter hvert går det bedre, vi snakker en del, og når jeg kommer ut derifra har minuttviseren forflyttet seg langt over en runde rundt klokka.

Hele veien hjem er det alt for mange følelser og tanker som kjemper om plassen i hodet mitt, og jeg tenker at selv om kroppen min skrur på alle mulige forsvarsmekanismer er hun en jeg kunne blitt trygg på. Det gjør meg ganske trist å tenke på at hun er der for å sende meg til noen andre. Hun vil ikke sende meg i gruppe, sier hun, ikke enda, og jeg blir veldig glad. Men jeg kommer til å savne henne.

I lang tid har jeg ønsket at jeg hadde en historie å fortelle. Nå forstår jeg at jeg er midt inne i den.

Godt nytt år til alle!